Dette er en begynnelse på en slutt. Ihvertfall håper jeg det er et skritt fremover.
Mitt liv, mitt valg, mine konsekvenser. Totalt usammenhengende for noen. Totalt uten mening, logikk eller respekt mener andre. Blottet for sannhet vil noen si. Men hva er sannhet? er ikke mine opplevelser, og mine følelser sanne for meg? Og er ikke det like tellende. Like mye verdt.
Jeg har gjennom det meste av livet mitt...ihvertfall alt jeg husker lagt mine følelser til side for hva andre måtte mene at jeg burde tenke og føle. Hva jeg burde synes. Andres hensyn over mitt eget. Andres ved og vel over mitt. Lei av å måtte betale for andres feil.
Jeg kan nevne eksempler i fleng, men da utleverer jeg folk. Og slem er jeg ikke. Men det burde dere vite at det ikke er av hensyn til meg men til dere. Og at dere tenker over det.
Det er ting fra barndommen og ungdomstiden min som er vonde. Og mange av dem snakker jeg ikke om. Men dette er ting jeg har tatt med meg inn i voksen livet. Som også preger meg her. Som også har gitt meg vonde minner fra tiden som voksen.
Hvorfor jeg føler meg så verdiløs, ensom, maktesløs. Så annerledes. Skyldfølelse overfor ungene, overfor søsken. Og generelt. For ting som ikke går som det skal. For alt jeg ikke kan kontrollere. Men også ting jeg styrer som ikke blir som jeg trodde, håpet eller forventet.
Om hvorfor det er bare et lite ubetydelig knekk i hverdagen som kan få den til å tippe
Om det å bli fjern, falle ut, lukke meg inne, distansere meg. Hvorpå jeg tenker tilbake, men jeg får ikke tak i hva jeg tenker…det er bare så tomt, så ingenting og likevel alt og ikke akkurat god følelse.
Om redsel for å ikke være bra nok, ikke strekke til. For å svikte og feile. For å ikke mestre, eller være ”perfekt”…det å ikke klare å forbedre seg. Om andres krav og mine til meg selv. Om mine krav til andre og hva jeg forestiller meg at folk krever av meg. Om det å ikke innfri forventningene.
Om forventningen av at jeg alltid vil bli forlatt, og dermed ”søker” det selv om det er motsatt av hva jeg ønsker. Jeg ikke er verdt å tilbringe tid med.
Også har vi den tingen med å sette grenser da. Ja jeg står opp for ungene og min kjære. De får ingen plage. Men meg. Nei da tørr jeg ikke sette grenser. I reddsel for å bli enda mere utstøtt.
Det er ingen god følelse og aldri føle seg inkludert eller bra nok. Ikke smart nok, tynn nok, pen nok. Også kan folk tenke at det er jo bare på utsiden. Oki, det er mulig det. Men hva med, ikke snill nok, ikke hjelpsom nok, ikke engasjert nok, ikke glad nok, ikke sint nok, ikke normal nok. Og hvor setter folk krav og standard. Jeg tror at hos meg kan du være den du er. Akkurat slik du er. Og du er bra nok. Det er rom for det. Det er rom for deg. Hvorfor er det slik at jeg ikke føler det selv da?
Jeg forventer at folk ikke liker meg. Jeg trekker meg unna og holder meg vekk. Og er man ikke der og fanger meg og plukker meg med. Så forblir jeg "borte" Eller overfladisk som noen vil kalle det.
